13. mai 2020 skriver økonomiprofessor Gisle Natvik i DN at det blir feil at mange bedrifter som tar høy risiko i normale tider nå reddes fra tap. Han får støtte fra økonomiprofessor Magne Mogstad ved University of Chicago, som er kritisk til den offentlige støtteordningen for norske bedrifter. Han mener staten er lite egnet til å vurdere hvilke bedrifter som er levedyktige, og at kompensasjonsordningen derfor har for høye kostnader.
Nettopp levedyktighet var et viktig kriterie for regjeringen når de la frem støtteordningen. Enin skrev et blogginnlegg om dette i april, og henviste til regjeringens uttalelser: «Myndighetenes mål er å finansiere de selskapene som har evne til å sikre fremtidige arbeidsplasser.»
Det er mulig Mogstad har rett i at staten er lite egnet til å vurdere hvilke bedrifter som er levedyktige, men både statlige og private virksomheter har muligheter til å foreta en sjekk før «kontantstøttepengene» går ut. Det mener vi også er svært relevant i lys av Hegnar sin artikkel i Finansavisen, der han viser til ovennevnte innlegg i DN.
Statens midler bør naturlig nok gi størst mulig samfunnsnytte i en unntakstilstand.
Det oppnås neppe ved å sende av gårde tilskudd til bedrifter med betydelig svak likviditet og lav tapsbuffer. Selskap som med stor sannsynlighet uansett ville gått konkurs innen kort tid.
Bildet nedenfor viser 28 av de største selskapene i utvalget på 20.000, som mottok statlig tilskudd. De 28 selskapene er blant de som har mottatt høyest tilskuddsbeløp, fra 158.000 til 5,8 mill. NOK.
En likviditetsgrad under 1 eller en tapsbuffer mindre enn 0% viser en kritisk situasjon for selskapets økonomi. Altså indikerer dette at de ikke er levedyktige over tid.
Selskaper som ligger langt nede og til venstre i plottet, er karakterisert ved kjennetegn som reduksjon i antall ansatte over tid, en glidning mot negativ egenkapital, økning i gjeld, negativ EBITDA og negative hendelser gjengitt i media.
Informasjon som er enkelt tilgjengelig og har stor påvirkning på fremtidig soliditet. Bør det ikke være en plikt å hente inn tilgjengelig data?